Rhodesian Ridgeback
Rhodesian Ridgeback er en stor hund som opprinnelig ble avlet for jakt på ulikt vilt i Sentrale- og Sørlige deler av Afrika, men som også skulle fungere som en vakthund for eiendom og familie. Som noen av de viktigste karaktertrekkene for en slik hund med så allsidig bruksområde var det viktig at hunden var modig, men ikke dumdristig, selvstendig og med evnen til selv å løse problemer den sto ovenfor når den var på jakt og ventet på at eieren skulle komme med våpen. Dette har ført til en hunderase som skal være lojal mot sin eier, men overlegen og arrogant overfor fremmede, den er selvstendig og modig med en stor porsjon nysgjerrighet og mye handlekraft på eget initiativ. En slik hund er ikke like lett å trene med som en hund av gjeterrasene for eksempel, da motivasjonen er lav for repeterte øvelser og belønningen skal være veldig fristende, være det seg godbit eller leke eller andre ting. Men på den annen side lærer en Ridgeback veldig raskt, det er bare vanskeligere å terpe på detaljer i momentene.
Jaktmessig er nok ikke Ridgebacken et førstevalg av jakthund slik vi jakter i Skandinavia. Den skulle i utgangspunktet spore opp viltet på egenhånd og stille det til jegeren kom til hest med våpen. Ofte ble de sluppet i grupper på opptil ti hunder, men noen brukte dem også en og en eller i mindre grupper. Som ettersøkshund egner Ridgebacken seg meget godt, den sporer godt og nøyaktig med passelig fart og er oftest lett å motivere for sporet, både blodspor og ferskspor. Når det er sagt har jeg avlet ridgebacker som har blitt brukt til både fuglejakt og elgjakt, samt sporing av bjørn, så mulighetene er så visst tilstede!
Ridgen:
Rasens karakteristiske kam på ryggen, ridgen, er dessverre offer for mange spekulasjoner og misforståelser. Det dreier seg rett og slett om hårvekst, der hårene vokser i motsatt retning av pelsen på resten av kroppen. Denne kammen begynner ved hoftebeina og ender mellom skulderbladene, der det skal være to virvler rett overfor hverandre (kroner). Ridgen oppsto antakelig som en mutasjon hos hottentotthundene som levde i Afrika, og har så fulgt med videre når disse innfødte hundene har blandet seg med hunder som kolonistene hadde meg seg. Ridge kan også oppstå hos andre hunderaser, men som regel i mindre versjoner andre steder på kroppen enn akkurat på ryggen. Jeg kjenner personlig to hunder med en slik mindre ridge i nakken, en vorsteh med komplett ridge og to kroner, og en blanding mellom vorsteh/husky med ridge og en krone på samme sted i nakken. Den utrydningstruete, viltlevende Florida panteren (Puma concolor) har også en type ridge eller virvel.
Ridgen er ikke i seg selv noen form for misdannelse eller vil gi hunden noen form for ubehag. Det er som når vi har en verv/virvel i håret.
Dermoid Sinus:
DS er en mangelfull lukning av rygglinjen under utviklingen av embryo (fosteret), der noen celler former et rør som kan gå fra hudoverflaten og nedover, eller fra ryggmargen og oppover eller som en mellomform av disse.
DS har ingen fysisk sammenheng med ridgen på en Ridgeback, men sannsynligheten for at hunder med Ridge kan få DS er større enn hos hunderaser uten ridge. Grunnen til dette er sannsynligvis at under utviklingen av rasen har man valgt en avlshund som i tillegg til å bære ridge også hadde DS. Dermed vil disse to egentlig uavhengige genene spres sammen, og det vil da være en predisposisjon for DS hos de individene som har ridge. DS oppstår i tillegg på en annen rase med ridge, Thai Ridgeback, samt hos en rekke raser UTEN ridge.
I mitt avlsarbeide gjør jeg det ytterste for å velge avlsdyr som ikke gir DS til sine avkom, og gleder meg til det kommer en gentest slik at man kan utelukke denne lidelsen totalt.
Mentalitet:
Ridgebacker er ofte beskrevet som at de skal være reseverte mot fremmede. Problemet med ordet reservert er at folk blander det sammen med usikker/sky/nervøs/engstelig overfor mennesker og det skal Ridgebacken IKKE være!
Den skal tåle at fremmede håndterer den fysisk uten å trekke seg unna eller vise aggresjon, men den skal heller ikke hilse overstrømmende på ethvert ukjent menneske som kommer for å hilse på den. Den mer korrekte beskrivelsen for disse hundene mener jeg er overlegen og arrogant. Du kan ikke kjøpe deg et vennskap med en Ridgeback du møter på gaten med godbiter eller kjærtegn, men om du blir kjent med eieren(e) og hunden og det oppstår et vennskap har du en lojal venn for livet i hunden. Ridgebacken var jo avlet for å strene omkring på store eiendommer i Afrika, om de hadde vært veldig interesserte i fremmede hadde jo hvem som helst kunne gått avgårde med dem. En god jakt- og vakthund i de dagers Afrika var en meget kostbar og verdifull hund og det var viktig at den var trofast og lojal mot eierne og uinteressert i fremmede. Dette bør vi også bevare i rasen i dag, det er en verdifull og sjelden egenskap og grunnen til at mange velger vår rase fremfor feks Retrievere eller store vakthunder av andre raser.
Andre kjennetegn med mentaliteten til Ridgebacker er at de skal ha mot, nysgjerrighet og selvtillit.
Sammen skaper disse trekkene en meget selvstendig hund som, dersom eieren ikke er en klar og tydelig leder, vil overta en del arbeidsoppgaver selv. Blant annet vil den ta ansvar for vakthold, jakt og kanskje også bestemme rutinene i hverdagen. Det er lett å unngå dette, en klar og tydelig leder er en som er konsekvent, hvor de samme reglene gjelder hver dag, han er rettferdig og mild, men samtidig grensesettende der det er nødvendig.
If you have entered this page through Google or other search engines, use the link below to get to our mainpage and have the full menu of choices.